Seilbåtferie på Vestlandet del 1: Ankring, grill & Hufsa-natt

Seilbåtferie på Vestlandet: En vårtur med ankring, vind og nattevåk.

Ferien vår startet med bursdagsfeiring for Mathias. Jeg overrasket ham med en splitter ny gassgrill til seilbåten – og selvfølgelig en skikkelig middag for å teste den. Noen dager senere kastet vi loss med kurs mot Raudøya.

Det var varierende vind, så det ble mest motorkjøring, men vi fikk likevel seilt en kort strekning. På vei inn Vartdalsfjorden begynte kreativiteten å blomstre – blå himmel, sol i øynene og gyngende fjord under beina. Vi hengte opp hengekøyen i seilbommen, og der lå jeg og duppet, mens tankene spant rundt alt vi hadde lyst til å gjøre. Nå var vi på tur, med hele vårt flytende hjem – og friheten foran oss, det er dette livet jeg elsker.

Ankerpremiere og vårstemning

På Raudøya skulle vi teste ankeret for aller første gang. Med vind i vente, noe som heller ikke er helt uventet på en seilbåtferie på vestlandet, la vi ut rikelig med kjetting. Det satt på første forsøk – en lettelse! Jeg tok en rotur i land med vår firbeinte turkompis, Månsen, som trengte en god luftetur etter fire timer på fjorden. Mathias ble igjen i båten for å overvåke at ankeret holdt og gjøre klart båten for kvelden.

Grillen ble fyrt opp og middag servert i vår lille flytende uteplass. Med mat i magen og en trygg følelse, turte vi å forlate båten begge to og gå i land. Den veifrie øya var full av vårstemning og fjellsau – og vi fikk oss en fin times tur i kveldslyset. Havørna svevde over oss, ender duppet i fjorden, og skyene begynte å trekke seg til. Vinden økte, akkurat som meldt.

Natta ble en annen historie.

Natt med Hufsa

Lidalsnipa i dagslys – men forestill deg dette mørke fjellet om natta, gjennom skrogvinduet, med skygger, i vind og skumring. Da forstår du hvorfor jeg kalte det Hufsa.

Selv om vi lå i le, kom vinden i kast over den lave øya. Båten danset i halvsirkler rundt ankerpunktet og nappet i kjettingen. Vi fulgte spent med på tracking-appen for å se om vi drev. Vinden suste i masten, kjettingen knirket, rykket og slo – det var en konstant lydkulisse. Noen sov. Jeg var mest våken. Ærlig talt – også litt redd. Det var mørkt, ukjent og fullt av ulyder. Hva hvis ankeret slipper?

Fra den lille åpningen i vinduet kunne jeg skimte silhuetten av Lidalsnipa, som i mørket lignet mistenkelig på Hufsa. Jeg bestemte meg for at så lenge jeg så Hufsa, var vi på samme plass – og da holdt ankeret. Det ble min trygghet.

En kald morgen og kurs mot Ørsta

Morgenen kom tidlig og kald. Dieselvarmeren vår nektet å samarbeide. Men ankeret hadde stått gjennom natta – vinden hadde nok vært oppe i 12–13 m/s i kastene. Etter en liten rotur med Månsen, heiste vi ankeret og satte kursen mot Ørsta – slitne, men glade for at både båt og mannskap hadde bestått første test.

Vi hadde testet ankeret, kjent på nattevindens styrke og lært litt mer om oss selv som seilere. Ørsta ble neste havn – og her ventet både varme, vennskap og skrutrekker i hver krok. Les mer i neste blogginnlegg!

💬 Fikk du noen tanker, spørsmål, eller bare lyst til å si hei? Jeg blir kjempeglad om du legger igjen en kommentar – det betyr mye å høre fra deg som leser. 😊